Milano: Domkirken var «så ful som oändligt travaillerad» — og ble ferdig 186 år senere

Domkirken sto der da Erik kom til Milano, men portalen var ikke engang påbegynt — etter 400 års byggearbeid. Han hadde grunn til å være utålmodig: bronsedørene kom først på plass i 1965. Italienerne sier fortsatt «È come la fabbrica del Duomo» («det er som byggingen av domkirken») om prosjekter som aldri blir ferdige.

Den forgylte Madonnina hadde stått på toppen i fem år, men imponerte ham ikke. I dag er hun byens kjennetegn, og skyskraperne som bryter regelen om at ingen bygning skal være høyere enn henne, har fått en kopi på taket. De 16 romerske søylene ved San Lorenzo står fortsatt. Om planene om å fjerne dem skrev Erik: «Det wore skada för antiquiteten men ingen förlust för konsten.» Ellers var det lite å hente: «Alt det öfrige så nytt som gammalt ej mödan wärdt at beskåda.» Der er vi uenige.

Det er lett å le av Eriks krasse dommer, men han var ikke turist. Han var på studiereise. Som klassisist var han på jakt etter det nye idealet i arkitekturen: enkelhet, symmetri og harmoni etter antikkens forbilder. Da var både barokkens overdådige fasader og middelalderens gotikk uttrykk for en smak som skulle erstattes. «Gotisk» var på hans tid nesten et skjellsord. Først på 1800-tallet fikk gotikken en renessanse, og barokken ble ikke verdsatt igjen før langt senere. Det er nettopp dette som gjør Resedagboken så spennende å lese i dag. Der vi ser praktbygg og verdensarv, så Erik feilgrep og dårlig smak. Hans skarpe blikk viser oss at synet på hva som er vakkert, endrer seg med tiden. Kanskje vil noen om 250 år rynke på nesen av det vi beundrer i dag.

Vi avslutter etappen her — neste år går ferden videre mot Roma.

Foran domkirken — Milano

Torino: «J Architecturen är här intet at hämta» — Erik med nyspisset blyant

Gamlebyen i Torino er fantastisk, med vinkelrette gater, gode fortau, torg og ryddige bygninger — akkurat som Erik beskriver. Han forteller videre at gatene ble kostet daglig og skylt med vann om natten. Likevel er dommen hans nådeløs: like høye hus og like vinduer gir «en sort Symetrisk Monotonie som ej behagar».

Palazzo Madama er «helt och hållet Manquerat», og slottet er «intet i Architecturen». Vi er ikke enige — Torino fremstår som ren, ryddig og vakker. Men Resedagboken er en analytisk studie, og Erik viste faglig skjønn nettopp ved å være kritisk.

Selv bor vi på Le Petit Hotel, som lever opp til navnet: 70 × 70 cm dusj og toalett formet som et sykkelsete. Vi klager ikke — Erik bodde nok trangere.

Palazzo Reale — «intet i Architecturen»

Over Mont-Cenis: Erik red muldyr, vi syklet — og brukte like lang tid

I Modane forsvinner jernbanen inn i Mont Cenis-tunnelen. Vi følger heller Erik opp dalen — med en buss som går én gang om dagen. Elven Arc er gråsort, slik han beskriver, men det skyldes steinmel fra isbreene og ikke jernholdig fjell, som han trodde. I Lanslebourg er husene fortsatt finere enn nede i dalen, og en halv kilo raclette savoyarde fungerer som sikringskost for turen over fjellet neste dag. Julius siterer Håvamål om farene ved for mye øl før man legger ut på reise. De kloke ordene ble oppfattet, men ikke etterlevd.

Palmstedt red muldyr opp til passet på 2081 moh. og brukte nøyaktig én time. Vi bruker elsykler — og omtrent like lang tid. Der Erik så snø og islagt sjø i april, ser vi grønne vidder. Hospitset han omtaler, ligger nå under vann i den oppdemte innsjøen. Ned mot Susa tar vi den gamle veien gjennom Ferrières og Novalesa — «en liten ful stad lik alle de öfrige», ifølge Erik. Vi kaller den sjarmerende. I Susa står Augustusbuen nøyaktig slik Palmstedt tegnet den i 1779.

Mont-Cenis-passet — 2081 moh.

Lyon: Torget har vokst siden 1779 — og Perrache flyttet en elv

Vi tar opp stafettpinnen på Charles de Gaulle, der vi slapp den i fjor. Byene mellom Paris og Lyon fikk dårlig omtale av Erik — «ingendera stor och ingendera wacker» — så vi tar toget direkte. To timer senere står vi på Place Bellecour. Erik oppga torget til 300 × 200 alen, som tilsvarer ca. 180 × 120 meter. I dag er det 312 × 200 meter. Forklaringen er at alléene og de inngjerdede bedene han beskriver, er borte.

Erik var imponert over ingeniøren Perrache, som ledet det enorme arbeidet med å flytte samløpet mellom Rhône og Saône og forlenge Lyon-halvøyen med to kilometer. Alt ble gjort med håndkraft og trekkdyr. Palmstedt kjente detaljene i en steinbro Perrache hadde tegnet, men som aldri ble bygget. Vi tror derfor de to møttes. Gamlebyen står som den gjorde, og det samme gjør rennesteinen midt i gaten, men nå er gatene rene.

Palmstedt skrev ikke om maten. Det gjør vi: Middagen på Brasserie Gabriel var fantastisk.

Place Bellecour — Lyon

Paris: «Største prakt, største usselhet» — og stor forbedring på 246 år

Vi inntar Paris ved å gå den samme strekningen nord–sør som Palmstedt beskriver — fra Porte St. Martin til Observatoriet. Han brukte én time; vi klarer det på 50 minutter. Med fortau og rene gater er det naturlig nok raskere.

Panthéon var under bygging da Erik var her og imponerte ham sterkt. Louvres kolonnade kalte han «et konstens mästerstycke». Men gatene var fulle av søppel og avføring, og folk gjorde fra seg langs veggene — det fantes ingen offentlige toaletter. «Jardin de Tulleries är et almänt afträde.» Vi fant kun én og annen hundelort på fortauet. Klar forbedring på 246 år.

Foran Panthéon — Paris

Strasbourg: Mozart spilte orgelet to måneder før Palmstedt ankom

Gamlebyen i Strasbourg er fantastisk godt bevart. Palmstedts beskrivelse av bindingsverkshusene stemmer til punkt og prikke. I St. Thomas kirken finner vi mausoleet av Greven av Saxen nøyaktig slik han har beskrevet det — alle detaljer intakt etter 246 år.

Notre-Dame de Strasbourg var verdens høyeste bygning da Erik var her og beholdt den rekorden til 1874. Imponert var han ikke: «Ei wackert... oändelig opereus och kostsam.» Palmstedt som streng klassisist savnet den franske rasjonaliteten og steinfasadene — Strasbourg fremsto for ham som altfor middelaldersk og tysk.

Orgelet — Strasbourg domkirke

Heidelberg: Vinfatet rommet 221 726 liter — og Erik hadde rett

Vi ankommer Heidelberg slott én time før stengetid. Slottsruinene er de samme som Erik så — bombet av Ludvig XIVs hær i 1688 og aldri gjenoppbygget. Inne i slottet finner vi «det widt bekante Heidelberger Winfatet». Palmstedt anslår kapasiteten til 236 fuder = 222 312 liter. Offisiell kapasitet i dag: 221 726 liter.

Vi sjekker inn på Hotel zum Ritter St. Georg, bygget i 1592 og hotell siden 1681. Det er det eneste bygget i Heidelberg, i tillegg til kirkene, som har overlevd alle bybrannene. Det er mulig at Erik selv har bodd og spist her.

Det store vinfatet — Heidelberg

Hamburg til Frankfurt — og teorien om at Erik innførte veiskiltet i Norden

I Lüneburg bor vi på det gamle bryggeriet Kronen-Brauerei fra 1485, nå hotell. Stillheten brytes kun av klokketårnet som slår hver time gjennom natten. I Celle besøker vi slottet der den dansk-norske dronningen Caroline Mathilde bodde frem til sin død i 1775 — tre år før Palmstedt var her. Han har ikke notert noe om det.

I Kassel er det meste ødelagt under krigen. Vi drar direkte til Herkules-statuen på Wilhelmshöhe — nå på Unescos verdensarvliste. Palmstedt beskriver det i grundig detalj, men med overraskende nøytral tone. Man sitter igjen med ett spørsmål: Hvorfor? Vi tror kanskje Palmstedt tenkte det samme.

Herkules, Bergpark Wilhelmshöhe — Kassel

Kjøbenhavn og Hamburg: Fergen tok 19 minutter — Erik rodde på én time

Vi kontaktet Helsingborgs Roddklubb og Helsingør Roklub for å ro Sundet slik Palmstedt gjorde. Ingen ønsket å delta.

Vi tar isteden fergen — 19 minutter og 15 sekunder — og rakk to røde og en grøn, tax-free og en lille. «En sterk 20-minutt!»

I Kjøbenhavn finner vi igjen jernlyktene rundt slottet, brosteinener, rennesteiner, takrenner og veiarbeid — alt stemmer med Resedagboken. Palmstedt unnlot å nevne Rundetårnet, forsvarsverket og vollgravene. Kanskje Sverige og Danmark ikke var de beste venner på denne tiden, og en altfor positiv beskrivelse av Kjøbenhavn passet ikke for svenske lesere. I Hamburg er det lite igjen av det Erik beskrev — hele byen ble lagt i ruiner under krigen.

København — kartet over festningsbyen Palmstedt ankom

Starten: Konstakademin i Stockholm og en 240 år gammel skattekiste

Den 16. september 2021 starter reisen. Første mål er Konstakademin i Stockholm, der intendant Eva-Lena Bengtsson åpner store hvelv og blåser støv av eldgamle kister. Her ligger den originale Resedagboken — og ikke bare dagboken, men tegninger, skisser og en byste av Palmstedt laget av Jonas Forsslund.

Langs veien mot Norrköping ser vi steinhauge midt ute på åkrene — nøyaktig det samme Palmstedt klaget over i 1778. I Kalmar besøker vi slottet, stadskyrkan og muren rundt byen. «Wallarna gjöra en wacker promenade kring Staden» — promenaden er fortsatt vakker. I Karlskrona fant vi en ubevoktet vei inn til marinebasen. Kort tid etter blir vi vennlig men bestemt bortvist.

Konstakademin, Stockholm — reisedagboken og originaltegningene